SJØGATAPROSJEKTET
Kampen om Sjøgata

Arbeidet for vern av Sjøgata-området tok til i 1969/70 som en reaksjon på et reguleringsforslag som foreslo å rive en stor del av bebyggelsen til fordel for en parkeringsplass midt i området. Det ga støtet til etableringen av Sjøgatas Vel som mobiliserte lokale og sentrale verne- og miljøinteresser.

Det innledet en flerårig heftig opinionskamp med leserinnlegg i lokalavisen Helgeland Arbeiderblad, folkemøter, dugnadsfester og støtte fra utenbys fagfolk og kulturpersonligheter. Særlig stor betydning fikk det at Lydiabrygga (etter forslag fra staben hos Riksantikvaren!) ble opprustet på dugnad. Det demonstrerte at det lot seg gjøre å redde selv de mest forfalne husene i Sjøgata – og med Lydiabryggas Venner ble det skapt et aktivistmiljø som rekrutterte etablerte mosjøværinger og politisk engasjert ungdom i vide kretser.
Konflikten om Sjøgata og utviklingen av Mosjøen sentrum var symptomatisk for 1970-tallet. Det foregikk lignende verdibaserte stridigheter i mange byer i Norge og resten av den vestlige verden – der det ble tatt initiativ til sanering av gamle sentrumsområder til fordel for nye forretningsbygg og økt framkommelighet for biltrafikk.
Nasjonalt pilotprosjekt
Vendepunktet kom i 1976 da Norsk kulturråd tok initiativ til å bruke bebyggelsen i Sjøgata som utgangspunkt for et pilotprosjekt for moderne bygningsvern – og stilte i utsikt en større bevilgning dersom området ble vernet. Etter langvarig og opphetet strid vedtok Vefsn kommunestyre i 1979 å regulere Sjøgata som (Joh. Petersens Bokhandel: Sjøgata – det gamle Mosjøen) spesialområde med hjemmel i § 25.6 i Plan og bygningsloven, som nylig var introdusert som virkemiddel i vernearbeidet.
Vedtaket ble fulgt opp med etablering av Norsk kulturråds Sjøgata-prosjekt som fikk oppgaven med å organisere et nasjonalt utviklingstiltak for områdebevaring. Medlemmene i prosjektgruppen representerte Vefsn kommune, Norsk kulturråd, Riksantikvaren og Sjøgatas Vel.
Vefsn Museum påtok seg å være sekretariat for de etter hvert mange oppgavene som prosjektarbeidet representerte – og fikk på denne måten en nøkkelrolle i det videre arbeidet med vern og utvikling av Sjøgata-området. Museet tok ansvar for den kulturhistoriske formidlingen i området og utviklet kompetanse som fagkonsulent i bygningsvernspørsmål. Like viktig har museets rolle vært som initiativtaker, alliansebygger og koordinator av mangfoldet av tiltak i regi av Sjøgata-prosjektet.
En viktig forutsetning for at Vefsn Museum kunne påta seg oppgaven var det nære samarbeidet med Norsk kulturråd, Riksantikvaren og ikke minst Institutt for arkitekturhistorie, NTH. De involverte (Marit Øvrebø, Guttorm Grønningsæter, Jan Andersen og Dag Nilsen) var erfarne, kunnskapsrike og entusiastiske folk, som bidro med fagkunnskap, strategisk innsikt og råd om aktuelle finansieringskilder.
Områdebevaring og vern gjennom bruk
Norsk kulturråd var opptatt av å utvikle det faglige grunnlaget for et tidsmessig bygningsvern – der bl.a. områdebevaring og vern gjennom bruk ble introdusert som supplement til tradisjonell bevaring av enkelte praktbygg som kirker, handelshus og storgårder. Det var derfor en hovedutfordring å utvikle et godt samspill mellom antikvariske prinsipper og nye funksjonskrav som følge av ny bruk av bygningene i Sjøgata-området.
De antikvariske løsningene som ble utviklet i Sjøgata ble snart framholdt som et forbilledlig eksempel for utvikling av denne type verneområder. En hovedforutsetning for det vellykkede resultatet må tilskrives innsatsen til Dag Nilsen v/ NTH/NTNU, som i 1988 fikk Houen Legats diplom for sitt virke som restaureringsarkitekt i Mosjøen. Arbeidet var i mange tilfeller utført på idealistisk grunnlag uten økonomisk vederlag. Nilsen har også publisert en rekke artikler om bevaringsarbeidet i Mosjøen, som for eksempel i Universitetsforlagets “Kulturarv og vern. Bevaring av kulturminner i Norge”.
På samme måte har Terje Norsted hos Riksantikvaren/NIKU gjort et grunnleggende arbeid med registreringer og anvisning av farger til de mange bygningene i Sjøgata-området.
Det har imidlertid også vært avgjørende at det har vært mulig å mobilisere og videreutvikle lokal håndverkskompetanse. Øyen Trevarefabrikk, Nyholmen bruk (Bjerka), MRK-senteret, gårdssaga til Odd Kjell Børstad i Fustvatnet og – ikke minst – Vefsn Museum har spilt en viktig rolle i denne sammenheng.
Et miljøutviklingsprosjekt
Så snart det praktiske arbeidet kom i gang, sto de første restaurerte bygningene i skarp kontrast til oppfatningen av Sjøgata som et raseringsmodent slumområde. I stedet for å framstå som en lokal skamplett, ble Sjøgata etter få år anerkjent som en svært viktig del av Mosjøen sentrum. Fra at spørsmålet om bevaring eller riving var et opphetet lokalt konflikttema, ble Sjøgata stedet der mosjøværinger og Vefsn kommune stolt tok med sine gjester.
Det hører med i dette bildet at like viktig som de antikvariske målsettingene for arbeidet, så var det definert som en hovedutfordring for Sjøgata-prosjektet å utvikle verneområdet som en levende del av Mosjøen sentrum – der det er attraktivt både å bo, drive næringsvirksomhet og utvikle sosiale og kulturelle tilbud for vefsninger, helgelendinger og reiselivet. For å understreke den samfunnsmessige målsettingen ble det framholdt at prosjektet var: Et miljøutviklingsprosjekt med kulturvernutgangspunkt.
Oppgaver og hensyn
Det finansielle grunnlaget for virksomheten til Sjøgata-prosjektet var en bevilgning fra Norsk kulturråd på 3 mill. kr. over 10 år. Brorparten av midlene ble gitt som tilskudd til huseiere som restaurerte eiendommene sine. Men vel så viktig var det at Styringsgruppen hadde mulighet til å ta initiativ til felles tiltak: engasjement av faglig spisskompetanse, innkjøp av verktøy og utstyr (profilstål, skifersaks, benker ….) og miljøtiltak og faglige arrangement. Grunnfinansieringen fra Norsk kulturråd ble brukt som utgangspunkt for å søke midler fra mange andre offentlige instanser – slik at det ble skaffet tilveie mellom 40 og 50 millioner kr. i prosjektperioden. (I det alt vesentlige eksterne midler.)
Mange faser
Fra slutten av 1970-tallet, har arbeidet gått i faser og det har vekslet mht. hvilke tiltak som det har lykkes å utvikle. I startfasen var det for eksempel en utfordring å gjøre Sjøgata til et attraktivt boområde, uten å bidra til at strøket ble omdannet til en eksklusiv getto for akademikere, kunstnere eller eiendomsspekulanter – noe som hadde skjedd i flere lignende verneområder i inn- og utland.
Oppsøkende virksomhet
Flere eldre som holdt stand i området bodde i hus med svært enkel standard. Selv om det var foretatt løpende vedlikehold, var det mye å utsette på sanitærforholdene og isolering. Mange sto i fare for å måtte flytte. For å sikre at disse ”urinnvånerne” fortsatt skulle kunne bo i husene sine, ble det drevet oppsøkende virksomhet fra Sjøgata-prosjektet: Behov ble kartlagt, det ble laget forslag til utbedringer og det ble gitt hjelp med søknader om utbedringslån til Husbanken. Etter hvert som nye eiere overtok allerede fraflyttede hus fikk også de hjelp til planlegging og søknadsskriving uten kostnad.
Sosiale hensyn
For eldre huseiere med dårlig råd ble det utviklet økonomiske løsninger og laget planer som kunne realiseres trinnviss etter hvert som økonomien tillot det. I noen tilfeller ble det også stilt med dugnadsinnsats og/eller med praktisk hjelp fra museet.
En av beboerne var rusmiddelbruker og maktet ikke å gjøre seg nytte av hjelpen han ble tilbudt. Den strekt forslummede eiendommen ble derfor, i samråd med søsknene hans, overdradd til Sjøgatas Vel og Vefsn kommune og opprustet slik at han kunne fortsette å bo i huset. (Bakgrunn for etablering av Sjøgatastiftelsen. Sjøgata 47 brukes nå som gjestehus.)
Det hører med i dette bildet at kommunen hadde ervervet flere eiendommer i området, med tanke på at det gikk mot sanering. Siden det ikke lenger var aktuelt, ønsket kommunen å kvitte seg med flere av bygningene. For å hindre at det først og fremst ble ressurssterke interesenter som fikk overta bygningene, argumenterte Styringsgruppen for Sjøgata-prosjektet at eiendommene ikke nødvendigvis ble solgt til høystbydende. Det ble framholdt at folk som hadde behov for å skaffe seg bolig burde prioriteres – eller at husene ble brukt til sosiale og kulturelle formål som ville vitalisere Sjøgata -området. Dette fikk gehør – og bidro til å ta vare på og utvikle det sosiale og kulturelle mangfoldet i strøket.
Kulturverkstedet
Et av de viktigste miljøtiltakene Sjøgata-prosjektet tok initiativet til, var etableringen av Kulturverkstedet i Sjøgata 22 – 24. Ved å invitere flere av de sentrale kulturorganisasjonene til å være med å utvikle tiltaket, ble arbeidet for å vitalisere Sjøgata-området forankret i flere miljøer. Da huset var ferdig restaurert ble det raskt ”byens nye storstue”, der folk fra de forskjelligste miljøer vanket. (En stor del av æren for det har Brynhild Bing og hennes måte å få folk til å føle seg velkommen på Kulturverkstedet og i Sjøgata.)
Det hører med i historien at flere som var med i byggearbeid og drift av huset deltok som ledd i ulike sysselsetingstiltak (”Retterdøler” og andre ordninger) og arbeidstreningsopplegg. Unge og eldre idealister, arbeidssøkere og fagfolk arbeidet ofte side om side. Dette var med til å bygge ned mange fordommer ulike miljøer i Mosjøen hadde til hverandre.
Kafébyen
En viktig strategi for å gjøre Sjøgata til en levende del av Mosjøen sentrum har vært å skape og støtte opp om attraktive sosiale og kulturelle møteplasser og serveringstilbud. Lydiabrygga, Hjeronimus og Kulturverkstedet har vært helt avgjørende i så måte i startfasen. I de senere år har det i sin tur vært en svært gledelig tilvekst av flere serveringssteder (Vikgården, Gilles, Garasjepuben, Sjøgata kafé og Nano) som har skapt et mangfoldig kafé- og restaurantliv. Det hører ikke minst med i dette bildet at Sjøgata et blitt en vellykket arena for arrangement som Tiendebytte, Hanedagene, Galleria, og Sjøgata Live.
Småbedriftsgenerator
I perioden før Sjøsiden ble etablert var det i sin tur mange som ønsket å skaffe seg forretningslokale i Sjøgata. De små og relativt billige lokalitetene bidro til at Sjøgata-området i en periode fungerte som en ”småbedriftsgenerator”. I løpet av 2 – 3 år ble det registrert ca. 30 slike etableringer. Det var i denne fasen en prioritert oppgave å bistå disse entreprenørene med å oppruste lokalene til forretningsformål.
Utearealene
Etter hvert ble det også tid til å gi utearealene større oppmerksomhet. Med dugnadsinnsats ble det i flere omganger ryddet store mengder skrot, gamle bygningsdeler og utrangerte møbler som over mange år hadde hopet seg opp flere steder. (Opphavet til den årlige ryddedugnaden.) Sjøgata-prosjektet bevilget midler til innkjøp av benker – og flere mindre grønnarealer fikk et nødtørftig stell.
Flere steder var strandsonen skjemmet av fyllinger med grus, stein og betongelementer. Både Sjøgata og Nergata var i sin tur preget av dårlig vedlikehold – og rennesteinene i Sjøgata var fjernet eller fylt igjen av grus eller asfalt. Med midler fra Nordland fylke og Vefsn kommune ble noe av dette ordnet opp i. I tillegg ble det satt opp gatelys som var utformet etter historiske forbilder.
Museumstiltakene
Ved siden av å være sekretariat for Sjøgata-prosjektet og å ha ansvar for kulturhistoriske formidling og rådgiving i bygningsvernspørsmål, har museet ervervet og etablert virksomhet i flere bygninger i verneområdet.
I første omgang ble Skogbrygga tatt vare på og innredet for å huse utstillinger om fiskerihistorie. (Nå base for fellesadministrasjonen til Helgeland Museum.) Det ble fulgt opp ved å etablere en by- og bygningshistorisk avdeling i Jacobsenbrygga. I sin tur ble Ola Oktoberbrygga, Forsjordbrygga og den gamle Shell-stasjonen restaurert og tatt i bruk for ulike museumsformål.
Museet har videre sørget for at Sjøgata bl.a. er blitt Vefsns Fotefar-prosjekt og er profilert gjennom skilting, brosjyrer, artikler og bokutgivelser.
(Kilde: Strateginotat, Hans Pedersen, høsten 2015)